Si ifra
men ikke si for mye
akkurat nok til å sette vår diagnose
Sitt pent
men ikke sitt for lenge
akkurat nok til at du ikke isolerer deg
Gå ut i stua
nei forressten, ikke du
du er plutselig på skjerming
får ikke lov allikevel
Nå har sjefen sagt dere skal bytte rom
helst avdeling, etasje og sykehus
ikke protester
dere har blitt for gode venner
vi så dere gav hverandre en klem
og vennskap er farlig
veldig veldig farlig for sånne som dere
omsorg er opp til oss normale
Kom å se på tv litt
men ikke se for lenge
Vi vet ikke helt hvorfor
men akkurat nå må du gå inn på rommet
Få ut følelsene dine
men ikke mas, ikke skriv, ikke hør på musikk
ikke syng, ikke løp, ingen brå bevegelser,
ingen rytme,ingen dans, ingen tur, ingen spørsmål, ingenting
Kjære deg, kan du ikke bare ta en kopp te
Nei forresten, teen er for varm
du kan jo brenne deg
og det har vi ikke tid til akkurat nå
Kanskje du kan brenne deg litt etterpå
når nattevaktene kommer og vi har
gått for dagen
Nå skal du snakke med legen
endelig var det ditt kvarter
Nei, det er ikke samme legen som i går
ikke samme legen som dagen før det heller
nei, ikke en lege du har hatt i det hele tatt
og du kommer ikke til å få han igjen
han er nemlig vikaren til vikaren til legen
Men du må forte deg litt og
svare ærlig på alt han spør om
fortelle han på tjue sekunder alle grunner til
at du ønsker å dø
ja, med han kan du snakke om alt
han er jo lege, han er til og med overlege
selv om han ikke kan så mye norsk
Hun har skadet seg igjen
for et søl
Hun trenger vel ikke bedøvelse
det er billigere å sy uten
skjønner ikke hvorfor vi ikke sjekket skuffen
når vi sjekket dynetrekk og strippet veggen
nei, hun er ikke mye samarbeidsvillig hun der
skader seg uten å spørre
angst? ta en pille
er du lei deg, hvorfor gråter du, ta to piller
får du ikke sove, ta tre piller
orker du ikke stå opp, ta fire piller
ser du slanger, ta fem piller
ser du mennesker, ta seks piller
skjønner ikke hvorfor hun er så sløv
kanskje hun må ha en pille
Men rører du på deg da, blir vi veldig, veldig redde
da må vi medisinere mer, og mer, og mer
Herregud,så glade vi er for at vi har så mange fantastiske piller!
men sitter du ikke pent på stolen og bruker innestemme da
ja da må vi påkalle flere
bip bip bip -Løp løp hit
Hun prøvde å være alene!
Men midt blant alle oss som bestemmer
vi voksne som er yngre enn mange av dere
finnes det en eller to av verdens varmeste hjerter
som smelter den kaldeste vinter
gir håp under ti meter snø
Men den kontakten kan du ikke ha lenger
ikke spør hvorfor, vær nå samarbeidsvillig
ånei du lille du
du må søren ikke bli glad i oss
jeg tror ikke du har lov til det
Bare vær samarbeidsvillig du
for enhver pris
så kommer du nok ut til slutt
da det passer minst
så bare sett døden på vent, sitt, vær så snill, sitt
helt musestille og hyggelig mot alle
om noen dager har vi ikke råd å ha deg her lenger
da er endelig ansvaret ditt
da kan du få med de to hundre og tre pillene
du måtte levere da du kom hit
det er vel ikke så farlig nå som det
har gått en hel uke siden sist?
Lykke til.
Dette skrev jeg etter en av mine innleggelser på Ahus. Men det hører med at jeg har skrevet kanskje 120 "gode" tekster om Ahus før dette. På Ahus møtte jeg noen store mennesker, de som ikke fulgte alle reglene, de som har betydd enormt mye for meg. Men de er ofte sjeldne. Jeg tror ikke mennesker som jobber i psykiatrien vet hvor mye vondere det vonde noen gjør eller sier virker på mennesker som er innlagt, og motsatt(!), det gode, den lille ekstra oppmuntringen, hvor mye godt det kan gjøre. Desverre virker det ofte forbudt å vise omsorg på et sted der det burde vært påbudt.
De siste to ukene har jeg vært en tur på Moenga DPS. Skulle egentlig være der 3 uker til men skrev meg ut fordi jeg rett og slett hadde det for bra til å sitte der å kjederøyke. Jeg føler nå at de vonde periodene blir kortere, og de gode lengre. Jeg har funnet et sterkt håp for fremtiden, funnet hva jeg vil drive med og hva jeg drømmer om, og kjemper sterkere for å bli og forbli helt bra.
Jeg kjenner at jeg på en måte er "ferdig" med psykiatrien nå. En rar og veldig god følelse. Jeg er i en fase hvor jeg vinker hadet til psykiatriske sykepleiere, psykologer, leger, boveiledere,støttekontakt og alt det som har vært nesten hele livet mitt i perioder. Er klar for litt flere og forhåpentligvis mer positive utfordringer nå. Klar for å flytte til nordfjordeid! :) Men midt oppi det ser jeg hvor utrolig heldig jeg har vært som har fått møte så mye godt i psykiatrien, der mange opplever helt motsatt. Jeg har vært kjempeheldig, og har fått god hjelp og møtt mange flotte og flinke mennesker. Jeg kommer til å savne alle disse menneskene, og mange kommer jeg aldri til å glemme. Psykiatrien tok meg imot med noen helt, helt spesielle engler: Bjørg, Anton og Eva Randi, de har gitt meg noe i livet som jeg alltid kommer til å ta vare på, de kommer aldri til å bli glemt.. Jeg hadde aldri aldri aldri kunnet dratt til nordfjordeid i august hadde ett av disse menneskene manglet da jeg var syk. De var sendt fra Gud rett i riktig tidspunkt, og jeg håper jeg kan få være en sånn person for noen en gang, for det redder virkelig liv å vise litt ekstra oppmerksomhet og gi litt ekstra kjærlighet i vanskelige perioder.
Psykiatrien forbyr ofte kjærlighet og omsorg, når det egentlig skulle vært byggesteinen. Jeg har opplevd mye rart midt i alt det gode, og selv om jeg ikke har mye å klage på, så er det noen helt sprø ting som foregår på sykehusene/psykiatrien rundt omkring som bare ødelegger folk enda mer. Når jeg sier psykiatrien mener jeg selvfølgelig ikke det som EN ting, det er så mye forskjellige behandlere og sykehus, og noen er sikkert kjempebra!! Åråsen syns jeg er bra,den gangen jeg var der. Sykehusene for meg er kun menneskene som jobber der, og det vil derfor variere veldig med tanke på hvem som jobber, og mest av alt hvem som er lege eller lager reglene. Men ofte har jeg opplevd at der kjærligheten skulle omfavnet hver eneste pasient, virker det som det iblant er strengt forbudt å trøste, vise omsorg eller gi oppmerksomhet til noen som skriker etter det. Har hørt mange kommentarer som "han vil bare ha oppmerksomhet", "bare overse han". Jeg ble også sett på som oppmerksomhets"syk" fordi jeg en periode var selvskader. Mens jeg var egentlig livredd for all ekstra oppmerksomhet, og klarte jeg å gjemme sårene mine så gikk jeg ganske langt for å gjøre det. Og jeg var veldig skamfull når noen av de ansatte så hvor dårlig jeg var i perioder. Da gjorde det ekstra vondt å bli sett på som en som skader seg for oppmerksomhet, og behandlet utfra det. .Men de som så meg og så grunnene til alt jeg gjorde og sa, har nå hjulpet meg nesten 100% ut av en sykdom som "skulle" eller "burde" vart lengre. Fordi de også turte å gi ekte omsorg fra hjerte til hjerte, og ikke et stygt blikk og et pilleglass, eller et hardt grep i armen. Det har vært noen helt sprø episoder, og det gjør englene mer synlige også, for man vet hvor mye sprøe folk man kan få som behandlere.
Jeg var for eksempel innlagt en gang etter en overdose tabletter, og skulle få prate med legen dagen etter da jeg hadde blitt innlagt. Jeg var på den tiden meget suicidal og alt jeg ville var å dra hjem for å gjøre slutt på livet. I samtalen med legen sier han rett fram at om jeg skulle prøve å skade meg eller ta livet mitt inne på avdelingen (dette var en lukket akuttpost hvor jeg var under tvang ) så måtte jeg dra rett hjem. Var det noe jeg heller ville? To minutter etter legen var gått, skadet jeg meg, og ble sendt hjem, ca 24 timer etter en overdose.. Noen dager senere var jeg tilbake igjen.
En annen gang satt jeg og en annen pasient fra Pakistan og så på nyhetene sammen med en som jobbet kveldsvakt, en litt eldre dame. Pakistaneren er kanskje den hyggeligste mannen jeg har møtt i hele mitt liv, det fantes virkelig ikke noe vondt i han, han strålte bare godhet. Vi hadde mange fine samtaler på sykehuset. På nyhetene er det en som har blitt knivstukket av en pakistaner, og hun som jobber der slår hånden i bordet og sier: jævla utlendinger! Min venn reiser seg opp fra sofaen og går inn på rommet. Dette var da hans "kontakt" som han skulle prate med hvis han fikk det vanskelig den kvelden..
Jeg har mange historier fra sykehusene, heldigvis flere gode enn vonde, men desverre lett å huske de vonde, fordi jeg blir så oppgitt over at det må være sånn. Mange ansatte ville ikke gi meg bedøvelse da jeg måtte sy sår jeg hadde laget selv, jeg trengte vel ikke det når jeg nettopp hadde søkt smerte. Andre ville skjønt at det ikke var det samme, siden jeg var dissosiativ og ikke følte smerten når jeg skadet meg. Å sy en halvtime etterpå var grusomt vondt. Jeg har hatt 24 timers oppsyn/fotfølge hvor kontakten min har sovet opptil 8 timer, det vil si hele vakten sin. En gang hadde jeg avtale om en permisjon per dag, men fikk plutselig ikke lov en dag da kontakten min ikke ville jeg skulle bruke for mye tid med min far.. Da snakker vi om verdens snilleste pappa som aldri i sitt liv har gjort noe galt mot meg, han har ikke vært sint på meg en gang! aldri!
Og ellers er det en liten syk verden,spesielt på de lukka avdelingene, hvor det blir laget merkelige regler og mange av de ansatte elsker å bruke disse reglene for alt det er verdt, som å plutselig uten grunn be noen om å gå inn på rommet, eller at vi MÅ ut å se på tv. . Medisiner er ofte svaret på alt, økning, minsking.. medisiner hele tiden. Helt ærlig tror jeg mange ville vært bedre uten. En jeg var innlagt med gikk opp 30 kilo på kort tid, som en bivirkning på medisiner..Hun fikk det ikke akkurat bedre med seg selv. En annen fikk epileptiske anfall, som viste seg å være på grunn av medisinen og ikke noe annet.
Noen ganger tror jeg psykiatrien ville vært bedre om vi kunne snudd rollene for en dag, eller fjerne skilleveggen mellom behandler og pasient, men heller være medmennesker. For det er utrolig mange nydelige hjertevarme mennsker som er innlagt, og også mange nydelige personer som jobber på sykehusene som kan møte de knuste hjertene og gi helbredelse i form av omsorg. Og mitt største ønske er at det skal bli flere av disse medmenneskene, som støtter og backer folk i en vanskelig situasjon. Jeg er så evig takknemlig for at jeg fikk møte så mange av disse!
TAKK!
